Hvor ble det av kostholdsdebatten?

Kostholdsdebatten som har pågått, eller snarere rast, har vært vanskelig å forholde seg til helt siden den startet. Det er flere grunner til dette, men først om fremst mener jeg det handler om fraværet av en reell debatt med konkret problemstilling. Mange parallelle debatter har blitt blandet i hverandre og krydret med masse emosjoner.
Nå er det blitt in å hate lavkarbo,- fritt frem for alle.

Et lakvarbo-søk på twitter tidligere i høst.

Den faktabaserte debatten har tapt og det interaktive ”bygdetrollet” har tatt over – fullt av overdommere og forståsegpåere – og deres mishagsytringer.
Nå er det de fete og late lavkarberne som skal tas,- de har forresten også skylden for at julebaksten går ad undas.

Det vanskelig å anslå når dette stemningsskifte kom og hva som utløste det, men kommentarfelt og sosiale medier har de siste månedene blitt stadig fullere av ytringer som avdekker både manglende kunnskap og masser av fordommer.

Flere av disse egner seg lite på trykk og kan ikke akkurat karakteriseres som konstruktive, men spissede debattinnlegg.

Nå skal lavkarbo til pers og alle er blitt eksperter,- sinte eksperter!

Her noen eksempler fra twitter:

@Mariasweetie
Jeg ser ned på alle som lager lavkarbo julekaker. Pingler!

@helorits
Nordmenn ser kun på seg selv og hamstrer smør for å se fine ut utenpå #lavkarbo. Dere er så forb%&#råtne innvendig at jeg blir helt kvalm

@TanyaStyrvold
Hater lavkarbo-lavpanner.

@tanjavean
Det er de samme folka som eter for masse lavkarbo som driver med fettsuging. Kunne de ikke heller blitt selvforsynte?

@JohanPettersen
Bare et spørsmål om tid før lavkarbo-gjengen eksploderer av tette blodårer og annen innvendig sykdom. Bare hiv innpå med smør.

@UlrikHaukali
Lavkarbo må være toppen av latskap.

I det som av mange har vært karakterisert som en lavkarbodebatt, har vi egentlig hatt mange parallelle debatter og med ditto mange aktører og agendaer. Dette har ført til at emosjonene har fått råde. Når dette i tillegg har vært godt konfliktstoff for den tabloide pressen- noen er uenige med etablissementet – er det ikke rart mange har skygget banen.

Her et lite utvalgt av alle de debattene som har vært forsøkt presset inn i en:

Hvordan møter vi overvektsepidemien?
Hvilke gode og trygge alternativer finnes det for vektreduksjon?
Bør alle velge samme diett/metode for vektreduksjon?
Hvordan oppnår vi best langtidsresultater ved livsstilsintervensjon?
Bør man legge de samme kostholdsprinsipper til grunn for friske og fysisk aktive som for personer med overvekt, fedme, diabetes og metabolsk syndrom?
Hva er det beste kostholdet for den friske og aktive delen av befolkningen?
Hvordan bør man spise som toppidrettsutøver?
Hvordan kan man forebygge spiseforstyrrelsen blant kvinnelige idrettsutøvere?
Hvordan bør man spise som resultatorientert mosjonist? (Birken, maraton etc)
Kan trening virke slankende uten kostholdsintervensjon?
Hvordan kan myndigheter og media møte overvekstepidemien uten samtidig å skape et for stor fokus på kroppsideal og slanking?

Det som er langt viktigere enn om vi får en ekstra gullmedalje ved neste VM på ski og hva medaljevinneren spiser, er hvordan vi skal håndtere den enorme veksten vi har i overvekt, fedme og fedme-assosierte sykdommer.

Vi har fått en eksplosiv økning av tjukke nordmenn. På ti år er det blitt 66% flere personer med fedme i Norge, dette skal vi tro en nylig publisert OECD-rapport. Vi ligger riktignok ennå i det nedre sjiktet hva andelen fete angår, men vi er det landet blant de 28 landene i undersøkelsen, som har den største veksten. Skulle dette fortsette, er vi i løpet av 15 – 20 år på dagens USA-nivå. Langt viktigere enn om man tar merke på Birken med Müsli eller eggerøre, er hvordan vi skal møte denne enorme helseutfordringer vi står ovenfor.

En viktig internasjonal helsepolitisk hendelse fant sted tidligere i høst, men uten helt å nå overskriftene i hjemlig presse. De var nok for opptatte med den hjemlige kostholdsdebatten… For andre gang i historien hadde FN’s generalforsamling helse som tema i et såkalt høynivå-møte (high level meeting). Tema var ikke-smittsomme sykdommer (noncommunicable diseases = NCDs), -forrige gang man fant helse som tema på et så høyt FN-nivå det AIDS som sto på programmet.

NCDs, så som koronar hjertesykdom, hjerneslag, kreft, diabetes og kroniske lungesykdommer er nå ansvarlige for 63% av alle dødsfall verden over og med bakgrunn i den enorme sosioøkonomiske betydningen dette har for det internasjonale samfunn, ble temaet satt på FN’s agenda med stor tyngde i New York 19.- 21. september.

Noen oppdaterte NCD fakta:

36 millioner mennesker dør årlig av NCDs
63% av all global død er forårsaket av NCD
Majoriteten av NCD’s er forårsaket av faktorer som potensielt kan forebygges:
- Tobakksbruk
- Usunn mat
- Fysisk inaktivitet
- Skadelig bruk av alkohol

Den omfattende og økende forekomsten av fedme anføres som et tegn på at noe har gått fryktelig galt – og hvor ansvaret ligger, det er rapporten etter FN-møte meget tydelig på:

“Widespread obesity in a population is not a marker of failure of individual willpower, but of failure in policies at the highest level.”

Norge er ennå et av landene hvor fedmeepidemien har gjort minst skade, ihvertfall når man ser på andelen av den norske befolkning med fedme, m.a.o. BMI > 30. Denne tiden kan imidlertid synes å være forbi skal vi tro den knusende OECD-rapporten.

Det er dette som burde være utgangspunktet for den videre kostholdsdebatten, men jeg har dessverre liten tiltro til at dette kommer til å skje.

Jeg mener at lavkarbohydrat-diett og karbohydratrestriksjon er trygt og godt dokumentert og bør inngå som et naturlig behandlingsalternativ av fedme. Personlige preferanser og en individuelt tilpasset intervensjon må avgjøre hvilket diettalternativ som velges for den enkelte og som kan gi best utsikt til et godt og langvarig resultat.

En ting er sikkert, med den veksten vi har av fedme- Face-It kuren har ikke fungert så langt.